Historien

En kortfattet beretning om gårdens betydning innen jakt og samferdsel av Fredrik Strøm.

Tidlige tider

Hamn Gård nevnes første gang i 1625 og lå under Hollagodset i Hemne som den gang tilhørte familien Bjelke på Austråt. Fra 1665 er Storfosen Gods oppført som eier av Hamn og gården ble drevet av en leilendingsbonde (forpakter). I tillegg var det også minst en husmannsplass. Olsvik hørte også med til Hamn pluss at Storfosen Gods eide flere gårder på Innhitra.

Året 1771 ble Hamn overtatt av Rasmus Brun som kom fra en rik kjøpmannsfamilie i Trondheim etter at Nils Colstrup på Storfosen Gods hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. 8 år senere, i 1789 - ble Havn solgt til Daniel Strøm etter at Rasmus Brun døde  året før – 1778. Sistnevnte var også kommet i store økonomiske vanskeligheter og ble slått konkurs. Daniel Strøm kjøpte i 1789 ikke bare Hamn – men også Aunøya, Balsnes, Balsnesaunet og Olsvik i samme slengen.

Disse gårdene ble i påfølgende år overtatt eller utparselert til andre familiemedlemmer. Neste eier av Hamn ble i 1813 Erik Strøm som i sin tur overdro gården i 1826 til to av sine sønner – Nils og Sten.  Nils Strøm ble etter hvert eier av Hamn og hans bror Sten tok over Balsnesaunet. Christopher Strøm – sønn av Nils, ble eier av Hamn i 1865. Han døde i 1885 og hans bror Daniel Saras Strøm tok over gården. Daniel Saras hadde inntil da eiet og drevet gården Sørgården på Akset øst for Hamn.

JAKT og HERLIGHETER

Hamn og Hitra for øvrig er nok best kjent ut i den store verden for sin hjortejakt. Vi vet at hjorten allerede var her på øya under den såkalte TAPESTIDEN. Dette er den første varmeperiode etter siste istid som sluttet for om lag 7000 år siden.

De første skriftlige beretninger om hjorten på Hitra kommer fra 1500-tallet. Mest sagnomsust er jo beretningene om britene eller engelskmennene som jaktet over hele Hitra fra 1840-tallet og utover.

På 1860-tallet var Hitras hjortestamme fredet og det ble ikke åpnet for jakt før i 1871.

I påvente av at hjortejakten skulle åpnes ble de første jaktkontraktene med utenlandske jegere allerede skrevet i 1868 – tre år før fredningen opphørte. Den første utlending eller engelskmann som i 1871 kom til Hamn var John Siddall Wood fra England. Han hadde også med seg et helt følge. 

Wood eide en maskinfabrikk og under sine jaktopphold på Hitra reiste han rundt flere steder i Norge for å selge sine produkter. Ikke tilfeldig at Hamns og kanskje første slåmaskin på Hitra var av merket Wood. John Siddall Wood sin fabrikk produserte også treskeverk og det fortelles at disse ble fraktet til Norge som dekkslast på Wilson Line sine skip. En av hans jaktkamerater skriver i sin bok at Wood på grunn av dårlig helse og syn ikke kunne gå så mye i skog og mark.  Han var blind på ene øyet som skulle være forårsaket av mye stirring i kikkert under jakt.  Under sine år på Hitra skjøt Wood selv bare en eneste hjort – men dette var til gjengjeld et riktig flott 12-spirs prakteksemplar.

I tillegg til å hjortejakt leide også de tilreisende fiskerettigheter i de tallrike små fiskevann og strømmer. Fuglejakten hørte også med.

Hovedårsaken til at så mange britiske jegere oppdaget Hitra må vel sies å være konsul Rasmus Kjeldsberg sitt Hunting & Fishing Bureau i Trondheim. Dette var den gang også Storbritannias konsulat i Trondheim. Eiendommen Magerøya som også tilhørte Strøm-familien leide også ut jakt til de samme herrer. Jakten der var nok den gang av noe ”dårligere kvalitet” enn den som Hamn og Hitra kunne tilby. Magerøyas jaktterreng lå i de dager i Osmarka på grensen til Møre og Romsdal. Fra 1871 og minst 40 år fremover varte jakten fra 15.august og ut september måned. 

”Brølerjakt” i oktober er av nyere dato.

Jaktherrene på Hamn fikk ofte skutt full kvote før jakttiden var over. Da ble det å vente på englandsbåten i flere dager som trafikerte ruten Trondheim-Hull. Ruten Trondheim-Hull hadde ukentlige avganger og overfarten tok 46 timer iflg. ruteheftet. Tiden ble utnyttet til fiske og andre fritidsaktiviterer.

De reiste også noen ganger over til Aure og nærliggende steder for å jakte – der var jakten FRI som det het den gang. Den gang var det slik at der det ikke fantes hjort og ikke var organisert hjortejakt kunne grunneierne nærmest fritt skyte det man traff på.

En og annen hjort forvillet seg jo også til slike områder og engelskmennene visste å benytte seg av dette. Under sine opphold på Hamn hadde flere engelskmenn med seg nærmest hele familien – kone, barn og venner forøvrig. 

En pianospillende artist skal også en gang ha fulgt med. For øvrig var det medbragt egen baker og prest – disse skulle sørge for å holde den fysiske og åndelige føde vedlike.

De som ikke drev aktiv jakt dro ofte på sightsing Hitra rundt. Aunøya, Hopsjø og Dolm var attraktive mål. Det finnes fotografisk dokumentasjon på dette. Ikke så sjelden chartret disse menn egen dampbåt fra Trondheim eller Kristiansund som lå stand-by for frakte dem til andre jaktområder på Hitra eller fastlandet. Som regel lå denne båten til ankers i sundet mellom Aunøya og Sandstad. Når de var på slike utflukter ble dampbåten også ofte benyttet som husvære. I 1876 ble Hamn, Akset, Balsnes og Balsnesaunet sine jaktrettigheter leid ut til den legendariske engelskmannen Sir Henry Seton-Karr (1853-1914). Han hadde fra 1873 jaktet kun på Strøm og Hammerstad. Disse terreng leide han fortsatt sammen med Hamn.

I noen år framover disponerte han da et riktig stort og bra jaktområde.

Av medjegere eller jaktpartnere kan nevnes Lord Walsingham (John deGrey), admiral Sir William Kennedy (piraten), Alexander MacGregor og mange flere. Vi vet i dag at disse herrer delte de økonomiske byrder til denne dyre aktivitet.

Den engelske presten John Hely-Hutchinson jaktet også på Hamn og Balsnesaunet i 1873. Han fikk ikke skutt noen hjort men sørget for nedlegge atskillige ryper og skogsfugl. Denne kirkens repsentant skrev attpåtil en bok om sitt opphold på Hitra og Norge. Her legger han heller ikke skjul på sitt alkoholforbruk.

Akkurat dette siste var den nok mye av under jakten på Hitra i de dager. To år senere – i 1880 kommer et nytt stort jaktselskap og tar over jakten på Hamn og tilliggende terreng.

Dette er blitt kalt det dansk-norske jaktselkap. Gruppen besto hovedsakelig av grev Frijs av Frijsenborg, brødrene Ahlfeldt Langeland, Wedel Wedelsborg, grevene Daneskjold og Samsøe, kaptein Castenskjold, kammerherre og hoffjegermester Treschow Fritzøhus og godseier Løvenskiold Fossum. 

I dette følget var også den kjente danske kunstmaleren Carl Bøgh (1927-1893) med. Hans dyremotiver er berømt og fra Norge har han kun malt motiver fra hjortejakt på Hitra og reinsdyrjakt ved Røros. Dette jaktselskapet brukte ofte å chartre dampskipet STATSRAAD RIDDERVOLD med kaptein Dyre Halse som skipsfører for å komme seg til Hamn. I hans memoarer kan vi lese detaljerte skildringer fra disse turene. Kaptein Halse forteller at disse ekstraturene fra Trondheim til Hamn var en stor ære og begivenhet. 

Han hadde også i oppdrag å proviantere for jaktselskapet.

I de dager var det ikke forbud på noe – forteller han. Når jakten var over og selskapet skulle returnere fikk kapteinen alltid en hjorteskrott i gave – men selvfølgelig uten det mangetakkede gevir. Vi har allerede nevnt navnet Sir Henry Seton-Karr. I 1884 skriver han ny jaktavtale med Hamn. 

Han starter også byggingen av en flere kilometer lang vei som den dag i dag heter Engelskmannsveien.

I nærheten av Hifjellet bygde han en stor og staselig jakthytte. Til hytten hørte også med noen uthus inkludert stall så hestene skulle slippe å stå ute. Av Seton-Karrs jaktpartnere kan spesielt nevnes far og sønn Denny. Familien Denny drev den gang et stort slakterifirma i England.

Hans bror, vitenskapsmannen Heywood Walter Seton-Karr jaktet også hjort på Havn og Strøm noen år – da i egen regi. Helt frem til århundreskiftet jaktet disse herrer på Hamn og dets naboterreng. Seton-Karr er muligens den engelskmann som var mest kjent ut i den store verden av jegerne på Hamn. Han var født i India som den gang var britisk koloni. Hans far var tjenestemann i det britiske imperium og døde tidlig. Seton-Karr kom derfor i ung alder til England hvor han vokste opp hos sin onkel.

Ved Oxford universitet ble han uteksaminert til advokat. Noe senere ble han valgt inn i det engelske parlamentet.

Han var et lidenskapelig jakt- og friluftsmenneske. En legendarisk skytter var han også. Når en jeger utførte et mesterskudd ble det kalt et ”Karr-skudd”. Da Boerkrigen raste i Sydafrika rundt århundreskiftet fikk Seton-Karr i oppdrag av den britiske regjering å etablere et sniper-kompani (skarpskytterkompani). Dette ble verdens første i sitt slag. For denne innsats ble han i 1904 adlet og kunne tilføye SIR foran sitt navn. Interessant er det også i dag å se at de menn som han valgte til å være med på dette var hans jegervenner fra jakten på Hitra. Seton-Karr var også i de dager en av de fremste britiske eksperter på forhold angående Norge og Skandinavia. Han ble jo også innvalgt i det britiske parlamentet. Med bakgrunn som parlamentsmedlem ble han også benyttet som rådgiver av den britiske regjering i saker som angikk Norge og Skandinavia. 

Dette skjedde ganske ofte da unionsoppløsningen mellom Norge-Sverige opptok hele Europa i 1905.

Seton-Karr var også venn av den ikke ukjente Bjørnstjerne Bjørnson. Sammen forfattet de en analyse over årsaken til unionsoppløsningen. Denne ble utgitt som bok. Flere bøker og utallige artikler ble skapt ifra Seton-Karrs hånd.Bøker om jakt og reiser og ikke minst en lærebok i golf – noe han hadde virkelig greie på. Fra 1871 og flere tiår utover kunne man lese om Hitra og Hamn i tissskrifter som bl.a. BADMINTON MAGAZINE OF SPORT, THE FIELD etc.

I det som kalles verdens største og mest fyldige leksikon ENCYCLOPEDIA BRITANNICA – har han skrevet kapitlet som tar for seg jaktrifler og jakt. I dagens utgave på 32 bind av dette bokverket står denne artikkelen nærmest uforandret til tross for at den ble skrevet for over hundre år siden. Seton-Karr omkom da passasjerskipet EMPRESS OF IRELAND gikk ned etter å ha kollidert med det norske lasteskipet STORSTAD i St. Lawrence Bay på Canadas østkyst. Dette skjedde den 29.mai 1914 og mer enn 1000 mennesker forulykket. Seton-Karrs jaktkontrakt på Hamn løp ut i 1898 men det ser ut til at han fikk forlenget den noen få år. Like etter århundreskiftet finner vi gruveeier John Howard Thomas på Hamns jaktmarker. Han var gift med Rose Haig – søster av feltmarskalk Sir Douglas Haig. Under første verdenskrig 1914-1918 var han øverstkommanderende for de allierte styrker på vestfronten.

Ekteparet Rose Haig og John Howard Thomas brakte også med sin sønn Peter under jaktoppholdene på Hitra.

De kjøpte også en eiendom i Stordalen vest for Eldsfjellet som hadde tilhørt Seton-Karr siden 1891. Da John Howard Thomas forlot Hitra siste gang i 1910 ble denne eiendom testamentert til jaktlosen Ingebrigt Stordal som senere flyttet til Straum. Til tross for at Seton-Karr ”offisielt” avsluttet jakten på Hitra omkring år 1900 holdt han det likevel gående i mindre format. Han var ganske ofte gjest hos John Howard Thomas på Hamn og Strøm. I tillegg leide han selv også flere ”mindre” jaktterreng – både på Hitra og Tustna på Nord-Møre. Det må også nevnes at enda flere jegere hadde korte opphold på Hamn i denne perioden. Blant disse er nok tyskeren Ernst Leverkusen den mest fargerike og kjente. Før første verdenskrig samarbeidet engelske og tyske jegere godt så det ut til. Neste og siste engelske ”liebhaber” som jaktet på Hamn var Mr. Oldfield. Han medbragte i god tradisjon hele familien og venner med bekjente.

I 1914 kom familien til Norge i god tid før han selv. Som følge av krigsutbruddet kom han seg selv ikke til Norge og familien ble nærmest sittende fast p.g.a. krigsutbruddet. Først langt ut på høsten lykkes familien å returnere til England gjennom risikofylt farvann. Fra 1911 og til 1914 var det også andre jegere som leide jakt på Hamn – men dette var utelukkende norske jegere. Blant disse kan nevnes forretningsmannen Alf Halvorsen fra Trondheim. Til historien hører også med da Hams gårdbruker Daniel Christopher Strøm i 1914 dro til Landsutstillingen i Christiania medbringende sin flotte samling av hjortegevirer. For denne kolleksjonen ble han tildelt sølvmedalje innen sin felt. Hadde samlingen også inneholdt noen utstoppede hjortehoder så ville det holdt til gullmedalje. I vår tid må man vel si at dette var en noe merkelig uttalelse fra juryen. Hva gjelder Daniel Christopher Strøm så var han av den mening at tittelen bonde eller gårdbruker var for simpelt. Selv tittelerte han seg som Brukseier! Man kan trygt si at en epoke var over da første verdenskrig brøt ut i 1914. Av jegere som jaktet på Hamn etter 1918 kan nevnes konsul Bernhard Brekke fra Trondheim. Han drev også BREKKE HUNTING & FISHING BUREAU. Direktør for AEG i Norge: Carl A. Jannicke jaktet også på Hamn, Balsnes og Strøm etter 1920. Jannicke bygde også ei jakthytte på Havn som fortsatt benyttes den dag i dag. Flere herrer Løvenskiold glimret også med sitt nærvær. Kammerherre Cappelen fra Ulefoss Jernverk med sønnen Diedrik må heller ikke glemmes. Av øvrige jegere som benyttet Hamn frem til 1939 finnes et mangfold uten like. Dette er på mange måter litt merkelig sett i relasjon til andre jaktområder på Hitra som nå i ettertid ser ut til å ha hatt mere stabile leieforhold. Enkelte år før siste verdenskrig hadde den tallrike Strømfamilien også jakten for seg selv. Sønner og svigersønner jaktet – likeså nevøer, onkler, søskenbarn og søskenbarns foreldre. Spesielt bør nevnes da en av Daniel Christopher Strøm sine sønner: Sverre Strøm i 1936 fikk skutt en av de største hjorter som noen gang er fått på Hitra. Han ble senere eier av Olsvika.

”Beistet” veide 236 kg – RUND….!

Den gang brukte de på Hamn å veie dyrene med skinnet på – noe som igjen var tradisjon fra engelskmannstiden.

Med andre ord så tok de ut innvollene og veide resten. Det må også bemerkes at den desimalvekta som fantes på Hamn i de dager ikke akkurat var kjent for sin presisjon. Heldigvis så er denne vektmetode et tilbakelagt stadium. Ikke lite hjortekjøtt ble høstet under jakttiden på Hamn. Det som ikke ble fortært av den tallrike huslyd på gården var et godt valutainnbringende salgsobjekt for å opprettholde bondens og gårdens velstand. De engelske jegerne ”eksporterte” også store mengder hjortekjøtt hver høst til sitt hjemland. Pakket i såkalte ”sprinkelkasser” gikk det ukentlige forsendelser med båten til Hull.

POST og SAMFERDSEL

Hitras første poståpneri ble etablert på Hamn i 1853. Det offisielle navnet var Indhitteren posthus. I mange år var dette eneste poståpneri på Hitra. Posten ble fraktet sjøveien tvers over leia fra Hellandsjøen i robåt. Etter å ha kommet til Hamn ble posten til Ut-Hitra fraktet til fots etter ”postveien” som gikk via Tverrfjellet til Straum og videre forbi Hokkeltind til Hopsjø. Denne trasè ble benyttet noen år. Da ”nyveien” over Akset-Lervågen over Hitra var ferdig ble også posten fraktet via denne. Denne trase medførte at all post fra da av gikk via Fillan og videre til Hopsjø/Melandsjø, Dolmøy og Frøya.Skysstellet i Norge er av gammel dato og flere skysskaffere og skysstasjoner var å finne på Hitra. Denne virksomhet dekket transport både til lands og vanns.

Les mer om Hitras første poståpneri her

På Hamn var det også (selvfølgelig) skysstasjon. Hver skysstasjon eller skysskaffer hadde stort sett sin faste distanse eller strekning å betjene. Sjøvegs hadde eieren av Hamn skyss- eller fergeplikt over Trondheimsleia til fastlandet. Landevegs skyssplikt hadde de til Lervågen i Fillan – der det igjen fantes skysskaffer til Sveneset i Barmanfjorden som videre hadde frem til Hopsjø og/eller Straum via Øverdal. Da drosjebilene begynte å komme var det ofte de samme skysskafferne som av myndighetene fikk videreføre sin virksomhet med motoriserte doninger. Drosjeløyve ble for eksempel tildelt på Hamn, Lervågen, Sveneset m.m. Løyveinnehaverne var som regel gårdbrukeren selv eller noen i hans nærmeste familie.Av andre kommunikasjonsmessige hendelser bør nevnes at det på Hamn allerede under siste halvdel av 1800-tallet ble etablert telegrafstasjon der. Denne ble modernisert eller erstattet av telefonsentral omkring 1910. Ørnulf Strøm som eide Hamn i mange år startet også landhandel på gården midt på 1950-tallet. Denne virksomhet pågikk til omkring 1975. Hamn ble anløpssted for kystruten Christiania-Trondhjem omkring 1855. Englandsbåten startet sine anløp der i 1871.Denne rute var det verdens største rederi Wilson Line fra Hull som betjente. Trondhjem var den gang det nordligste endepunkt for ruten.Det var ukentlige avganger og overfarten tok iflg. rutetabellen 46 timer. Grunnlaget for ruten til Trondheim var i stor grad herr Thams fra Orkdal sin lakseeksport og ikke å forglemme eksporten av ”spritokser” fra Nord-Trøndelag. Dette var storfe som ble oppforet på avfall fra Sundnes Brænderi. I sommerhalvåret var det også stor reiseaktivitet av velstående engelske turister som fisket i norske elver og jaktet i norske skoger.Hva gjelder herr Thams fra Orkdal så etablerte han mottaksstasjoner langs store deler av kysten i Trøndelag. Slike fantes også på Innhitra og selvfølgelig på Hamn. Kilenotfisket etter laks var den gang en meget innbringende geskjeft for Hamn sine eiere.Dampskipsruten Christiansund-Trondhjem ble åpnet 1.januar 1978. Offisielt var ikke Hamn anløpsted - men derimot Aunøy. Ruten ble betjent av dampskipet STATSRAAD RIDDERVOLD. På grunn av Hamn sin beliggenhet i forhold til Aunøy så ble ekstraanløpene relativt hyppige. Årsaken(e) til dette kjenner vi egentlig ikke med trolig har det noe å gjøre med Hamn sin beliggenhet kontra Aunøy – dette er jo en ”holme” mellom Hitra og fastlandet. Fast anløpssted for Mørebåten ble Hamn først i 1896. Ruten ble opprettholdt fram til 1962 da motorskipet AURE gikk siste tur. I gamle dager var den ingen selvfølge at det fantes kai på anløpsstedene.

Ekspederingen ble utført med såkalte førings- eller ekspedisjonsbåter. I mørke og uvær kan en og hver tenke seg hvordan dette må ha vært. Hamn fikk ikke egen kai før i 1928 bygd av Ørnulf Strøm. Av øvrige begivenheter innen samferdsel kan nevnes at en av Hitras første bussruter trafikerte strekningen Hamn-Hestvika først på 1950-tallet. Den ble drevet av FOSEN DAMPSKIPSSELSKAP. På Ut-Hitra ble HITRA BILLAG etablert omtrent samtidig.